Rensing av Nordre Sandviksfjell.

Foreningen tok i sin tid initiativet til den meget tidkrevende opprenskning i fjellet ved Glass Knag. På et medlemsmøte 19/9-36 ble det vedtatt å sende en skrivelse til støtte for kravet om rensing av Nordre Sandviksfjell. Det hadde nemlig gått et steinsprang i fjellet over Strandens Grend. For i trygge tilværelsen for de underforliggende bygninger og beboere, var det at Sandviksguttenes Forening tok initiativet til å få renset opp i det livsfarlige råtefjellet. Det tok tid før arbeidet ble utført, men foreningen ga seg ikke. En komite bestående av Aagaard Johnsen, Chr. Pedersen og Bernt Berntsen var sammen med veiingeniøren i kommunen på befaring i fjellet. Situasjonen var så alvorlig, meddelte de, at opplysninger burde holdes tilbake for i unngå panikk blant folk. Det ble sendt en resolusjon til Bystyret. Sandviksguttenes virkningsfulle arbeid resulterte i at sikringsarbeidet ble satt i gang.

I et foredrag Breder Gundersen holdt i 1949 sier han bl.a.: «Det er ikke bare korpset Foreningen hjelper, det har den forpliktet seg til. Den vil også gripe inn på andre områder som har med Sanviken i gjøre, og ære være den for det. Husk bare på hva den gjorde for Strandens Grend. Der var fare for skred, og foreningens styre gikk inn for at Bystyret gjorde noe positivt for i avverge denne fare før det ble for sent, og resulterte i den forstøtning som er støpt oppe i fjellet. Jeg vil be dere alle om i slutte opp om Foreningens arbeide som også gir noe, ikke bare arbeider for egennytte, men også for allmenn nytte.»

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Krigsårene

Da krigen brøt ut 9. april 1940 ble Foreningens virke midlertidig lagt ned. De alvorlige tidene tillot ikke noen form for glade sammenkomster, dessuten regnet styret med dårlig tilslutning til møtene. I 1941 ble det dog kalt sammen til møte for å få klargjort om medlemmene ønsket å nedlegge virksomheten til krigen var over. Sandviksguttenes Forening var visstnok den eneste av gamlekarforeningene som fortsatte i holde møter under krigen. Foreningens lover ble holdt, slik at saker av politisk art aldri ble diskutert. Men patriotismen og fedrelandskjærligheten var stor, blant annet ble fedrelandssangen sunget flere ganger ved høytidelige anledninger. Tilslutningen til møtene var meget god, og tilgangen på nye medlemmer var gledelig. Fra styrets side ble det lagt vekt på å gjøre kvelden så interessant som mulig. Her kunne en komme sammen til hyggelig prat med gamle kamerater, og krigens grå virkelighet kunne glemmes for en stund. Krigen krevde sine ofre også blant Foreningens medlemmer. Maskinmestrene Johan Bøe, Peder J. Pedersen og Olav Larsen døde i England under krigen. Urnene ble etter krigen ført til Norge .

Følgende omkom ved krigshandlinger ute og hjemme: Oscar Davidsen, Eystein Jordal og brannmester Jens E. Jensen. Sistnevnte ble drept under utøvelse av sitt yrke ved flyangrep, natten til den 29. oktober 1944. Som en av Foreningens styremedlemmer hadde han vært til stede på medlemsmøte bare 2 dager før.

På første møtet etter frigjøringen leste Eilif Armand (sønn til Sverre Andreassen - begge medlemmer i foreningen) en gripende prolog for de falne forfattet av ham selv.

Ellers leser vi av protokollen at Christian Johnsen og Odd Frimann Skare hadde sittet i tysk konsentrasjonsleir, Sigurd Tonheim hadde vært internert på Grini, og rektor Stoltz, Adolf, Mathias og Petter Steen hadde blitt arrestert av tyskerne. På samme fredsmøte ble det opplyst at Alfred Skulstad under hele krigen hadde stilt fisk, gulrøtter og poteter til disposisjon for Foreningen for at prisene på måltidene kunne holdes nede på et akseptabelt nivå. For dette og mye mer ble han samme kveld utnevnt til Foreningens æresmedlem.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Reguleringsplan for Sandviken

Fra slutten av 1930-årene og fram til i dag har bydelen vært utsatt for store forandringer p.g.a. reguleringsplaner som kommunen bar gjennomført. Det bar vært en vanskelig tid ikke bare for Sandviken. Myndighetene og en stor del av befolkningen har fortrengt vernetanken til fordel for økonomiske hensyn. De gamle miljøene måtte vekk, særlig da de som lå i veien for utbygging av ny industri, nye veier og boligområder. I 1942 ble det foreslått i regulere arealet mellom Bontelabo i sør og Storemøllen i nord og mellom sjøen i vest til en linje som i øst begrenset seg til Sjøgaten. Reaksjonene i Sandviksguttenes forening var varierende fra glede over å få nye bedrifter til bydelen til harme over å få bygninger på 6 etasjer mot sjøen slik at de boligene som lå like bakenfor, ble liggende i skyggen. Da firmaet Wallendahl anmeldte et 9 etasjers nybygg på sin grunn, ble det straks protestert mot skyskraper planene som ville bli til meget høy sjenanse for bakenforliggende strøk som var prosjektert som beboelsesområder. For i overbevise bygningssjefen ble det nøye utarbeidet argumenter mot en slik ødeleggende bebyggelse. Knut Fægri, som var formann i foreningen, redegjorde i et brev om en del undersøkelser som værvarslingen på Vestlandet hadde publisert (1942). Det fremgikk derav at såvel m.h.t. temperatur som nedbør står Sandviken i den aller gunstigste stilling. For temperaturens vedkommende ble det henvist til det faktum at Sandviken er byens varmeste sted høst, vinter og vår - kun om sommeren er det noe varmere inne i byen. M.h.t. nedbør er det kun Eidsvågsneset som er gunstigere stilt. Ved regulering av en by må en plassere boligstrøkene der forholdene er gunstigst og for vår bys vedkommende er Sandviken det rette sted. Foreningen var ikke imot en skikkelig utnyttelse av strandlinjen. Bydelen trengte industri og dermed arbeidsplasser, men dette måtte ikke resultere i at boligene bakenfor ble forringet . I 1948 ble det kjent at de nye reguleringsplanene foreslo at all trafikk skulle gå gjennom Ekrengt. p.g.a. at det skulle legges et tredobbelt jernbanespor gjennom den påtenkte Sjøgaten til «Næset». Sporene skulle stå i forbindelse med den nye industri som var planlagt oppført langs sjøsiden. Resultatet ville bli at trafikken gikk gjennom tett bebygget strøk, eiendommene ville forringes og barna ville leve i konstant fare for trafikken. Dette ble tatt opp på et medlemsmøte samme høsten, men det ble da ikke fattet noe vedtak. Noen mente at man ikke måtte legge hindringer i veien for planer industrien måtte ha i Sandviken. Den ville gi arbeid og bringe liv og rørsle til bydelen. Andre derimot ville at foreningen burde protestere mot slike planer. Heldigvis kan vi i dag slå fast at det ikke ble noe av disse destruktive planene.

I 1951 ble det fra reguleringssjefen sendt ut et skriv til eiendomsbesitterne mellom Stoltzenesset og Sandvikstorget langs østre side av Sjøgaten. Sirkulæret varslet industrireising på tomten Sandviksboder 40. Foreningen kunne ikke finne det forsvarlig i belegge området med industribygg på kanskje 6 - 8 etasjer på østre side av Sjøgaten og kloss opp til de bakenforliggende privatboliger og på den måten stenge lys og luft ute for disse. Forutsetningen måtte være at all industri ble plassert mot sjøen. Tross protester ble det bygget på østre side av Sjøgaten, noe som resulterte i at Grunnen (58K) med sin hyggelige atmosfære ble stengt inne. Beboerne som før i tiden kunne trekke båtene så å si opp i hagen ble nå utestengt fra all kontakt med sjø og ettermiddagssol.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Fjæregrenden

Den 25. mai 1955 innkalte Sandviksguttenes Forening og Kulturhistorisk selskap huseiere i Fjæregrenden og andre interesserte til mate på Sandvikens skole for å drøfte spørsmålet om beskyttende bestemmelser for grenden omkring Rosesmuget (Bilde 80K) . Denne klyngen av hus som strekker seg fra Brannstasjonen til Sandvikstorget sto i fare for å bli ødelagt av kommunale reguleringer. Gymnastikksalen på skolen var praktisk talt helt fullsatt da formannen foreningen Johan Aarberg ønsket velkommen og uttalte håpet om at møtet måtte gi foranledning til positive skritt for å sikre grenden for etterslekten. Foreningen var sterkt interessert i at denne sentrale del av Sandvikens vakre og velordnede bysamfunn ikke ble ødelagt. Forholdene var den at bydelen sto i fare for at det når som helst kunne komme et høyt industribygg eller boligkompleks midt i grenden. Arkitekt Kristian Bjerknes holdt et historisk foredrag om Grenden ledsaget av bilder, og han uttalte bl.a. at det i hele landet ikke finnes side stykke til Sandviken. Ordskiftet som fulgte viste at en sterk majoritet av de tilstedeværende varmt talte for en bevaring av det eksisterende miljøet. En av dem, Knut Gjestdal, ga sin hele tilslutning til å bevare strøket mest mulig i den form det hadde. «Industri bør være et uønsket element her hvor det er tale om å bevare en perle. Etterslekten, sa han videre, vil i århundrer fremover takke dem som i dag tar et tak for å redde Fjræregrenden.»

Chr. Pedersen mente at en kanskje kunne ta en del av de eldste husene og overføre dem til Gamle Bergen, mens et annet foreningsmedlem Oluf Aagaard Johnsen ville at all gammel bebyggelse fra Bryggen via Skuteviken til Sandviken måtte stå på sin plass og ikke røres. Reguleringssjefen Mohr uttalte ellers at Sandviksguttenes tanke om å sikre dette strøket var så riktig og god at han håpet det måtte la seg gjennomføre. Han sa videre at alle arkitekter og reguleringsmyndigheter som kommer til Bergen fra inn eller utland vil gjerne se den gamle karakteristiske bebyggelsen, hvor folk fremdeles bor og trives godt. Etter forslag fra Knut Gjestdal ble det oppretter et arbeidsutvalg som skulle samarbeide med huseierne i strøket. Urvalget kom til å se slik ut: For huseierne Ragnar Paulsen og Rich. Eliassen. For Sandviksguttenes Forening lektor Johan Aarberg og Knut Gjestdal. For kulturhistorisk selskap arkitekt Kristian Bjerknes og Gustav Brosing.

Noen år senere ble det vedtatt villaklausul på strøket, slik at ingen utvendige forandringer kan foretaes uten at de er godkjente. I dag er Fjæregrenden et av byens vakreste gatepartier. Husene er velholdte og beboerne i strøket trives sine koselige trehus. Den eneste trussel mot idyllen er den sjenerende trafikkstøyen fra Sjøgaten, men i fremtiden når bilene blir ført gjennom fjellet vil menneskene i dette maleriske strøket igjen finne noe av freden fra Garmans tid.

Sandviksguttenes Forening har hele tiden, da særlig i 40 og 50 årene, vært våkent frempå for å skaffe lekeplasser for barna i bydelen. Når åpne områder ble planlagt bebygget, var foreningen straks på pletten for å sikre hele eller deler av området til friareal.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Friarealer for barn

I 1946 da Stoltzegården «Frydelund» skulle selges og tomten utparselleres til byggetomter, ble reguleringssjefen straks tilskrevet. Foreningen hadde til den tid ikke sett det som nødvendig å kjempe for parker og friarealer, fordi det var lys og luft nok. Men på den tid ble det ene området etter det andre bebygget. Sandviksguttenes Forening så det derfor som sin oppgave i redde en del av den gamle hagen omkring selve hovedbygningen. Den hadde passe størrelse og lå lagelig til. Dessuten var de verdifulle gamle trærne i hagen verneverdige. Den sørligste delen av hagen ble p.g.a. Foreningens innsats avsatt til friareal, og ungene har i over 30 år daglig boltret seg her i «Stoltzen» (55K).

Barnehjemstomten

I 1949 var det duket for et nytt prosjekt i forbindelse med friarealer for bydelens barn. Det utviklet seg til en strid med heftige diskusjoner. Foreningen, Menighetsrådet, blant Sandvikens beboere og andre, både muntlig og skriftlig bl.a. gjennom avisinnlegg. Tomten det gjaldt lå der Barnehjemmet og gartneriet var før. Byens reguleringsmyndigheter på vegne av et boligselskap søkte om å få bygge på det åpne feltet mellom Amalie Skramsvei - Søndre Allmenning, Sandviksveien og Pyttergrenden. Tomten som i sin tid ble skjenket av varmhjertede borgere til foreldreløse barn, burde etter Foreningens mening fortsatt bli et åpent område som var trafikksikkert for barn. I midlertid kjøpte Menighetsrådet tomten og søkte om løyve til et større byggeprosjekt bl.a. et tilbygg til snekkerbygningens søndre del i Amalie Skramsvei og nytt menighetshus. John Skaaland som var en av initiativtakerne for et bedre barne- og ung domsmiljø i Sandviken, foreslo på generalforsamlingen i 1951 at det ble dannet et barnevernlag. På et allmannamøte på Sandvikens skole der representanter fra ulike kooperasjoner var tilstede, var det tydelig meningsforskjeller menigheten og Foreningen imellom. I et brev til tilsynsrådet for byens utseende skrev formannen Edmund Pedersen bl.a. følgende «Med tanke på den vandalisme som strøket før er belemret med skal nu de skjemmende baksider som danner front mot sjøsiden få nok et tilskudd. Festerrettighetene til tomten er skjenket barnehjemssaken av menneskekjærlige kvinner og menn, og vi må ha lov til å tro at disse kvinner og menns hensikt har vært at stedet alltid skulle tjene barnas sak.» Han henviste til allmannamøtet som var sammenkalt for å skape en opinion for i bevare området som en åpen lunge i bydelen og som et trafikksikkert tilholdssted for barna. I svarbrevet kan en lese at tilsynsrådet for byens utseende helt ut støttet Foreningens forslag om i bevare området.

Vi vet jo alle hvordan det gikk, Barnehjemsbygningen ble menighets hus m. bl.a. ungdomsklubb i kjelleren. Gartneriet fikk være i fred enda en del år, og øverst på tomten ble det bygget boligblokker i tilknytting til snekkerbygningen.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Sandviksfjellets batteri.

I mai 1952 fikk Sandviksguttenes Forening et brev fra John Skaaland der han fortalte at Sandviksbatteriet i Munkebotten skulle nedlegges som militært område. I den anledning hadde han kontaktet Oberst Knut Aas som på anmodning ga foreningen disposisjonsretten til batteriet. Området er Statens eiendom og ikke underlagt noen kommunal myndighet. Styret i Foreningen takket for tillatelsen til å bruke Sandviksfjellets Batteri som tursted. Området ble betraktet som naturpark og Foreningens fremste oppgave var å verne om beplantningen på området. Det ble utarbeidet retningsregler for bruken av området, og Skaaland ble utnevnt til ansvarshavende for Sandviksbatteriet med plikt til i rapportere til styret dersom noe måtte gjøres for å holde området i forsvarlig stand. I løpet av kort tid ble det utført dugnad; arsenalbygningen ble reparert og elektrisk lys ble installert. Gjerdene ble reparert så barn kunne ferdes der uten fare, veiene ble gruset. Fløttmannshuset på Sandvikstorget ble flyttet opp der og murarbeid ble utført. Arsenalbygningen ble fra nå av kalt Sandvikshallen, en hall som var fin å ty til på regnværsdager. Den var jo stor nok til å romme et - ja kanskje to korps. For Sandvikens bataljon fikk fortrinnsretten til å arrangere sammenkomster der oppe, og alt første året på St. Hansaften ble det stelt i stand til fest med dans. I godt vær kan man ikke tilbringe kvelden på et vakrere sted enn på Sanviksbatteriet oppe i Munkebotten. Eller som en av initiativtakerne, Arthur Sørensen, uttrykte det på høstmøtet i 1952: «Der oppe ser vi Sandviken fra en altan så flott som bare det.»

Det kan jeg skrive under på. For oss som var guttunger i 50 årene var Sanviksbatteriet et yndet utfartssted. Særlig var spenningen og fantasien stor når vi bemannet de store kanonene som fremdeles sto der. Disse ble jo seinere demontert. Interessen for stedet kjølnet noe etter hvert, og noen år seinere overtok guttene i politiklubben området. Her syslet de bl.a. med reparasjon av motorsykler.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |